(foto: Solveig Stranden)

HISTORIEN OM BØYGARD

Tove og Anita vokste opp på et småbruk, på en fjelltopp øverst i Hallingdal, nærmere bestemt i Votndalen i Ål.

Det var en høstdag i 1996, da vi raka lauv i hagen til Bestemor, at vi bestemte oss for å starte band sammen. Første utgaven av oss het Lucky Muh, med hjelp fra Toves musikkvenner fra pønken spilte vi kupønk, så etter hvert fikk vi med oss musikere som hadde hang til jazz, og det ble kujazz.

Fra kujazzen gikk vi over til popen og et samarbeid med produsenten Leif Johansen, vi dro til USA og jobbet med produsenten Jay Ferguson og til Nashville og skrev låter sammen med proffene på låtsrkiverkontorene. Mye fint ble laget, men vi følte at vi var ikke der vi skulle være. Så vi bryter tvert med alt vi hadde jobbet med til da, gikk i studio i 2004 med de beste musikerne i landet og laget første plate - Belly Dream - som fikk glimrende kritikker i alle landets aviser.

Vi spilte over 50 konserter med Belly Dream, og det var god mottagelse over alt vi kom. Så spiret det fram i Tove en trang etter å begynne å skrive låter på norsk, på dialekt, og i løpet av en måneds tid var det 20 nye låter på bordet i norsk drakt. Anita brukte litt lenger tid på å venne seg til å gjøre Bøygard på norsk, men kom sakte men sikkert etter på låtfronten.

Vi gikk i Whorehouse Studio i Gamlebyen, et gammelt bordell som Ernst Nikolaisen har bygget om til studio, og her fikk vi med oss kremlaget av musikere; Jørun Bøgeberg, Geir Sundstøl, Terje Kinn, Trond Augland, Eivind Kløverød, Bendik Foss, Erlend Gjerde og Bjørn Kvinnegard.

Ved siden av musikken jobber vi begge med rusmisbrukere og prostituerte gatenært i Oslo. Tove starta på Uteseksjonen i Oslo i 1992, og har siden 1993 jobba på Sprøytebussen. Anita begynte på Sprøytebussen i 1998. Nå er det ikke en buss lenger, men vi holder til i Tollbugt 3, hvor vi deler hus med Feltpleien. Det har blitt mange fine møter med mange flotte personer opp gjennom åra, og disse møtene har vært til stor inspirasjon i låtskrivinga. En av låtene på den nye plata heter Koma Heim, teksten på denne låten er en ordrett nedtegnelse av ei ung jentes telefonsamtale med mor, hvor hun ber om å få lov å komme hjem for ei natt. Også låten Røre Ved Deg er inspirert og dedikert til våre venner på gata.

Vi føler vi har en felles drivkraft i både jobben med våre venner på gata og musikken vår. Siden vi var små har vi hatt en veldig sterk rettferdighetssans og et stort hjerte for de som faller utenfor, denne har fulgt oss i alt vi har gjort, fra parlamentarisk politisk arbeid til Blitz-sympati og arbeid for de mest utslåtte på gata i Oslo. At man ønsker å forandre verden er en forslitt klisjé, men ja, vi har tanken og ønske om å gjøre noe som kan skape en liten forskjell – også med musikken vår.

TOVE 

Jeg ble født på Rikshospitalet i Oslo våren 1966, jeg ville ikke ut, så derfor måtte mor ta den lange veien fra Ål til Oslo. De første åtte åra bodde familien Bøygard, som da var meg, mor, far og storesøster Gerd, i ei gammal hallingstugu fra 1850 på småbruket Kvernhusteigen. Det var okser, sauer og kaniner på småbruket, og alle sommerne ble brukt til slåtten, det var den tida man satte opp flere titalls hesjer og løene var så små at vi barna måtte krabbe oppunder taket og stappe og trø høyet så alt kunne bli berga i hus. Det var alltid varme sommere den gangen.

Jeg var en drømmer, gikk ofte i mine egne tanker og drømte meg bort både i skoletimene og i arbeidet på småbruket. Jeg fant fort ut at jeg likt å skrive, og som åtte-ni-åring skreiv jeg historier til Norsk Barneblad og var i lykkerus når jeg fikk se de på trykk. Fra jeg var 12 år skreiv jeg også i Julebladet Jul i Hallingdal, bygde- og naturromantiske fortellinger. Jeg slukte alle bøkene til Mikkjel Fønhus og Jack London, gikk på bokbussen nede i bygda hver onsdag og lånte en stor sekk med bøker. Og så begynte jeg å spille på mors gamle gitar som 8-åring, gikk på kommunal musikkskole og hadde Arne Moslåtten som gitarlærer. Jeg måtte dra 6 km til nabobygda Leveld for disse gitartimene, og jeg sykla om sommeren og sparka om vinteren, og noen ganger satt jeg på et stykke i den lyseblå bobla til Moslåtten.

Den første visa mi skreiv jeg som 8-åring, ei trist vise om fraflytting fra bygde-Norge. Jeg hørte mye på de gamle skillingsvisene på den tida, og de første sangene jeg laga var sterkt inspirert av disse.

På ungdomsskola fant jeg meg aldri til rette, jeg var helt feil, mente feil ting og så feil ut og ble mobba. Jeg ville bare dra lengst mulig bort. Helt siden jeg var liten og så bildene om Amerika i de fine bildebøkene til bestefaren min, hadde jeg sagt at jeg skulle til Amerika og bli cowboy. Som 17-åring dro jeg til Minnesota og jobbet der et år med hester på Birch Valley Arabians, det var som å komme til himmelen. Men året gikk fort og jeg måtte hjem, og denne gangen dro jeg til Drammen for å gå på vg. skole og her ble jeg veldig aktivt med i AUF, det endte med at jeg som 21-åring kom inn på Fylkestinget i Buskerud, jobbet som heltidspolitiker i AUF I Buskerud som fylkessekretær, satt i sentralstyret i AUF når Turid Birkeland var leder og jobbet døgnet rundt med organisasjonsarbeid og politikk. Så en dag sa det pang, jeg var utbrent som politiker og måtte ha et systemskifte i livet midt, jeg dro til Oslo, begynte på Sosialhøgskolen og startet å spille i punkbandet Perler For Svin på Blitz, dette var i 1990.

Perler For Svin gikk over til å bli Pineapple Chunks, vi gav ut en EP i 1994, spilte på Rondo for 1,2 mill seere og turnerte undergrunnscenene på Østlandet noen år.

ANITA 

Jeg kom til verden i 1974, en attpåkladd med to eldre søstre på 8 og 9 år. Jeg var blid og fornøyd, og levde i en trygg verden. Mine beste venner var dyra på gården.

Mor og far bygde nytt hus, og da jeg var 1 år, flyttet vi fra hallingstugu og inn i et ferdighus.

Vi hadde en liten buhund som het Topsy. Den var med over alt, en glad, liten fant. Jeg var liten og forsto ikke grensene til Topsy, og en dag jeg tullet litt og ertet den, beit den meg i nesa. Det ble stor ståhei, og jeg måtte til legen og sy. Den dag i dag, kan man se arret fra den gangen, og nesa mi er faktisk litt løs på tuppen.

Topsy så jeg aldri igjen, pappa tok den med seg på ”tur” og kom hjem alene. Dette gjorde veldig inntrykk på en liten sjel, for jeg visste jo at det var min feil.

Kampen for dyr startet da, og ingen flere dyr skulle dø!!!!

Dette ble jo ”litt” problematisk, siden vi bodde på en gård med masse sauer. Alle sauene hadde navn, og de var mine venner, og da høsten kom og mange av de måtte på slakteriet, var tragedien et faktum. Jeg gråt og ba for livene deres.

Mor og far var nok litt oppgitte over å ha fått en datter, en gårdsjente, som ikke skjønte seg på gårdsdrift og sauehold. Men de forsto også, de trøstet og tok bilder av hver enkelt sau. Hver sau, hver høst i mange, mange, mange år, resulterte faktisk i et eget saue-minne-album.

Sauene, kaninene og hesten min, var også mitt første publikum, for sanglysten var stor. Min aller første sceneopptreden hadde jeg på skoleavslutningen til storesøstrene mine, jeg var vel knapt tre år der jeg stabbet opp, slo ut med armene og sang.

Tove spilte jo gitar, og vår eldste søster hadde fått orgel, så pappa mente det var naturlig at jeg fikk trekkspill. Sammen kunne vi jo lage et lite orkester..

Jeg har vært ganske irritert over at trekkspillet ble mitt instrument, og en gang jeg var skikkelig blakk solgte jeg det. Men nå er nytt trekkspill på plass og jeg synes faktisk det er ganske vakkert på en litt trist måte.

Jeg har alltid hatt musikk i livet og kunne sitte i timesvis med mors gamle plater. Min første sang laget jeg sammen med far. Det var en ekte tullevise som handlet om alle lærerne jeg hadde på barneskolen.

Jeg var ikke noe skolelys, og likte best å gjøre kreative ting, tegne, skrive, synge og spille. Jeg, som Tove, sendte inn historier, dikt og tegninger, som jeg stolt fikk på trykk i Norsk Barneblad.

Da jeg gikk på ungdomskolen begynte jeg i kor, der ble jeg tatt godt vare på og ble tidlig oppfordret være solist, med varierende utfall.

Jeg var usikker og stemmen led under det, men gjennom å synge både sopran og alt, oppdaget jeg at har en egen innebygd evne til å finne nye stemmer. Jeg kan høre en sang en gang, og så står i hvert fall en eller to stemmer klart for meg i kore-form. Dette er noe vi har brukt mye i Bøygard, og som har blitt litt av varemerket vårt.

Det er ikke alltid ”riktig” det jeg gjør, for jeg er jo ikke skolert, men så lenge det høres fint ut, synes jeg ikke at det gjør noe.

Jeg var nok litt rampete og guttete, en einstøing, kanskje. Jeg sloss, sto på ski, spilte fotball og likte bedre å være ute enn inne. Jeg hang sammen med gutter til jeg begynte på gymnaset, fordi jeg syntes jenter var skumle og vanskelige å forstå.

Jeg var både ensom og trist på ungdomsskolen, følte meg utenfor og ble ertet. Jeg var ei lang, tynn og usikker jente med mange tanker og bekymringer, og følte meg alltid så stor, og det var på denne tiden jeg først fikk spiseforstyrrelser. Jeg skjulte det for alle i årevis, slet meg gjennom det aleine. Det tok meg mange, mange år å få bukt med den saken, og mat har vært en rar ting for meg.

På den tiden ble også mor syk og jeg var mye aleine. Jeg ble en pappajente og det er jeg fortsatt.

Pappa er en skøyer med mange historier på lur. Han fortalte levende om haugafolket, spøkelsesdøra i fjøset og fjøsnissen. Fjøsnissen var en kar jeg oppriktig trodde bodde på låven året rundt. En liten luring man ikke så lett blir kvitt og som man må stelle godt med, ellers kan han finne på all slags fanteri. Han pleide å stikke av med ballen min, men hver gang la han igjen en rund liten stein i pant. Pappa fortalte meg at han hadde nok lyst å leke litt med den ballen og at jeg fikk passe på favorittsteinen hans så lenge, og jeg slukte historiene og trodde på alt jeg ble fortalt.

Bestemor var en viktig person for meg, jeg besøkte henne så ofte jeg kunne og hun ble en reservemor. Bestemor var en sliter, som hadde jobba hardt hele livet. Hun så mye kjærlighet å gi, som jeg sugde til meg som en svamp. Når hun døde var jeg knust, men jeg er så takknemlig for at jeg fikk ha henne i livet mitt så lenge som jeg gjorde. Låta ”Blomen ” på den nye plata handler om henne.

Mor er vår største fan, og ingen har støttet oss mer i forhold til musikken enn henne, og derfor er også den nye plata dedikert til henne.

Jeg flyttet til Oslo første gang som 19 åring. Så flyttet jeg hjem et halvt år for å jobbe på asylmottaket på Ål. Det ble en opplevelse for livet. Forholdet mellom lokalbefolkningen og asylmottaket var i beste fall anstrengt. Jeg hadde ansvaret for barna der. Jeg ble kjent med mennesker jeg kanskje aldri ellers ville ha møtt, og skjebnene deres bærer jeg ennå med meg. Jeg opplevde mye varme og fikk verdifulle erfaringer om livet og mennesker.

Da jeg flyttet til Oslo igjen, visste jeg at jeg ville jobbe med mennesker. Jeg bestemte meg for å bli steinerpedagog. Jeg hadde lest mye om steinerpedagogikken og følte at den sto for alt jeg ikke hadde fått på skolen. Et sted som ser individet og som lar kreativiteten få blomstre fritt.

Parallelt gikk jeg på kurs i regi av AKKS (Aktivt Kvinne Kultursenter) på Blitz, for å lære meg mer sangteknikk og spille bass, siden jeg hadde lyst å synge og spille i band.

Jeg ble gift og er nå skilt. Kjærligheten går sin gang, og blir til mang en sang...